En EPD tar hensyn til hele livsløpet, fra start til slutt. GHG-protokollen (klimagassprotokollen) er et regnskapssystem for direkte utslipp fra kilder bedriften eier eller kontrollerer (scope 1).
Når vi snakker om miljøpåvirkningen fra drivstoff, kan det fort bli forvirrende. Man kan høre ulike tall og begreper bli brukt for å beskrive utslipp, spesielt når man sammenligner informasjon fra en miljøvaredeklarasjon (EPD) med en bedrifts direkte utslipp rapportert under GHG-protokollen.
En EPD er som en detaljert ernæringsdeklarasjon for et produkts miljøpåvirkning. For biodrivstoff forteller en EPD hele historien, fra start til slutt. Dette kalles ofte en «livssyklusanalyse». For eksempel, for et datasett om biodrivstoff som brukes i en EPD, inkluderer utslippsfaktorer som GWPtotal (Global Warming Potential):
-
Dyrking og innhøsting: Utslipp fra dyrking av vekster (som mais eller sukkerrør), inkludert gjødsel, plantevernmidler og drivstoff brukt i landbruksmaskiner.
-
Transport: Utslipp fra transport av råvarer til et prosessanlegg.
-
Produksjon: Utslipp fra energien som brukes til å omdanne vekstene til biodrivstoff.
-
Distribusjon: Transport av det ferdige biodrivstoffet til bensinstasjonen.
-
Forbrenning: Utslippene som frigjøres når biodrivstoffet faktisk brennes i en motor.
GHG-protokollen (klimagassprotokollen) er mer som et regnskapssystem for en bedrifts totale klimagassutslipp. Den hjelper bedriften med å måle og rapportere sitt eget klimafotavtrykk. GHG-protokollen kategoriserer utslipp i tre «scopes»:
-
Scope 1: Direkte utslipp fra kilder bedriften eier eller kontrollerer (f.eks. forbrenning av drivstoff i egne kjøretøy).
-
Scope 2: Indirekte utslipp fra kjøpt elektrisitet, damp, oppvarming og avkjøling.
-
Scope 3: Alle andre indirekte utslipp i en bedrifts verdikjede (f.eks. fra produktene de kjøper).
Når vi snakker om «direkte utslipp» for biodrivstoff under GHG-protokollen, fokuserer vi på Scope 1. Det er her den viktigste forskjellen ligger. For biodrivstoff har GHG-protokollen en spesiell regel. Karbondioksidet (CO₂) som frigjøres ved forbrenning av biodrivstoff anses som «biogent». Dette betyr at det kommer fra en naturlig, biologisk kilde (planten). Begrunnelsen er at planten tok opp den samme mengden CO₂ fra atmosfæren da den vokste. Derfor behandler GHG-protokollen ofte forbrenningsdelen av biogent CO₂ som om den har en netto null-effekt i hovedregnskapet for Scope 1.
Det er viktig å merke seg at selv om CO₂-utslippet kan anses som «karbonnøytralt» i forbrenningsøyeblikket, anbefaler GHG-protokollen likevel at disse utslippene rapporteres separat.
Utslippsfaktorer i klimagassregnskap for Norge